Innspurthelvete

Innspurt på prosjekter er som en serie med bobler som sprekker. Drømmer om hvor fantastisk det skulle bli, og alt man skulle rekke å få til for å selge det inn på best mulig vis som en etter en må slaktes. Tiden strekker ikke til. Ting tar ti ganger så lang tid som planlagt. Planen er ikke fysisk mulig å gjennomføre. Det blir for dyrt å produsere osv. Drømmen man en gang hadde må ned på jorda, og prosessen er hjerteskjærende. Babyen blir ikke så perfekt som man hadde sett for seg, og du har fryktelig kort tid på å akseptere det og komme deg videre. 

Jeg tror det er derfor jeg sliter litt med troen på det jeg gjør mot slutten av prosjekter. Jeg blir usikker. Det ble jo ikke så bra som jeg ville. Kompromiss etter kompromiss. Babyen kan jo ikke være mer enn middelmådig etter alle kuttene jeg måtte ta den gjennom. Eller? Jeg rekker ikke alltid å refkletere nok før jeg skal presentere over hvor bra prosjektet egentlig er, og har ingen god peiling på hvordan prosjektet vil bli mottat. Usikkerheten råder. Så når dommen kommer, og de syns prosjektet er topp, først da minnes jeg på tanker og følelser jeg hadde for ukesvis siden da jeg også tenkte det samme. Jeg hadde troen en gang, men først når noen andre påpeker det klarer jeg å tro på det igjen. Det er nok en av grunnene til at det er ensomt å jobbe alene. I grupper bygger man hverandre opp, og minner hverandre på hva som er bra ved det man gjør. I gode grupper hvertfall.